Nytt år og nye skilter

By marianneijapan

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi er allerede godt ut i januar. Når vi bikker jul og nyttår føler jeg tiden flyr av gårde fram mot sommeren igjen. Utrolig å tenke på at jeg er godt inni mitt tredje år i Japan. Takknemlig for alt jeg har fått oppleve disse årene, føler på mange måter at jeg akkurat har begynt. Det er et privilegium å få lov til å bo her og kunne være med å dele Jesus. I desember har det vært mange muligheter for teamet og meg til å dele Jesus med noen for første gang. Det er utrolig spesielt å lese juleevangeliet sammen med noen også er det første gang de hører den fortellingen som jeg har hørt så mange ganger og kan utenatt. Hellig øyeblikk.

Under ser dere noen få glimt av de mange julesamlingene vi hadde i desember.

Kakemennbaking hos meg

Julelunsj med en bilbelstudiegruppe

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJulemiddag med noen sykepleiere

Hadde en fin jul og nyttårsfeiring. Begynner å bli en stund siden nå. Feiret jul sammen med de andre misjonærene, pluss deres familie som kom på besøk. Startet julaften med julegrøt hos meg, så gikk resten av dagen slag i slag i alle 3 hjem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJulegrøt hos meg

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nyttårsaften dro jeg og en venninne til Yokohama en by rett sør for Tokyo. Noen hun kjenner har hvert år en liten nyttårsfestival hvor mange band spiller utover kvelden. Gøy og annerledes feiring. Når klokken nærmer seg 12 kommer en mann opp med plakater som viser hvor lang tid det er til klokka 12. Han teller ned mens bandet fortsetter og spille, på slaget 12 smeller de smell bonbon bandet spiller som normalt. Så fortsetter kvelden som vanlig. Dagen etter dro vi på sightseeing i Yokohama. Veldig fin by og annerledes fra mange andre japanske byer syns deg. Fint havneområde. Noen glimt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERAYokohama

OLYMPUS DIGITAL CAMERAYokohama skyline fra sightseeingbåt

OLYMPUS DIGITAL CAMERAGamle lagerbygninger på kaia som nå er restauranter og butikker

Vi fikk også sett Mt.Fuji på vei til Yokohama!

Mt.Fuji i bakgrunnenMt.Fuji i bakgrunnen med sky på toppen.

Endelig har også bilen min også offisielt flyttet til Nagoya! Her kommer den snirklete historien om jeg som skulle til kontoret for omregistrering av biler(så husker jeg hva jeg må gjøre til en eventuell(forhåpentligvis ikke) neste gang). I Japan må man omregistrere bilen og få nye nummerskilt når en flytter til et nytt fylke. For å ha bil her i Japan må en også kunne bevise at en har parkeringsplass. I desember begynte jeg prosessen med å skulle endre adressen på bilen. Det er en ganske omstendelig prosess og mange kontorer en må innom. Først måtte jeg til bydelskontoret for å registrere stempelet mitt som ofte blir brukt som signatur istedenfor å signere med penn. I samme slengen skulle jeg også fått en bekreftelse på at jeg hadde flyttet fra Mie til Nagoya, med det hadde jeg ikke fått med meg at jeg trengte så jeg måtte tilbake senere. Så var det å få en bekreftelse fra utleiefirmaet om at jeg har parkeringsplass. Egentlig var det ikke der jeg skulle spørre, men de var snille med meg og ringte til dem som egentlig skulle gjøre det, og noen dager senere kom det i posten.

Når disse tingene var på plass kunne jeg dra til politistasjonen som lager et skriv som bekrefter at jeg har parkeringsplass i Nagoya, noen dager senere kunne jeg komme tilbake å hente bekreftelsen og et klistremerke til å sette på bilen. Deretter var neste stopp stedet jeg kunne omregistrere bilen og få nye skilter. Etter litt fomling fant jeg ut hvor jeg skulle gå først. Måtte kjøpe 2 skjemaer i en luke, i neste luke måtte jeg kjøpe et frimerke som jeg skulle lime på et av skjemaene for å vise at jeg hadde betalt for å bytte skiltene. Neste luke var hos en dame som skulle hjelpe meg med å sjekke at jeg hadde alle papirene som jeg trengte. Der finner jeg ut at jeg manglet bekreftelsen på at jeg hadde flyttet. Finner også ut at jeg hadde funnet feil framgangsmåte på hvordan jeg skulle gjøre omregistreringen. Så det var nesten bare flaks at jeg fant ut av de 2 første lukene. Damen gir meg riktig framgangsmåte og hun sier at jeg kan prøve å dra til bydelskontoret i nærheten og få bekreftelsen jeg trengte der, selv om jeg ikke bor i den bydelen. Det var en time til omregistreringskontoret stengte så hun sier hvis jeg forter meg så kunne jeg rekke å få tak i papirene og komme tilbake. Jeg kjører avgårde, kjører litt feil, så tiden går. Da jeg endelig finner fram er det kø med biler for å komme inn på parkeringsplassen. Jeg gir opp og kjører hjem med uforrettet sak men, heldigvis litt klokere på hva jeg skal gjøre.

Noen dager senere får jeg ordnet papirene jeg trengte fra bydelskontoret og rett over nyttår drar jeg igjen for å prøve å omregistrere bilen. Går først til for å få sjekket at alle papirene var riktig og snakket med samme dama som forrige gang. Denne gangen hadde jeg alt jeg trengte. Hun viser meg hvordan jeg skal fylle ut skjemaene jeg ikke hadde fylt ut ferdig. I neste luke leverer jeg alle papirene og får beskjed om å vente litt. Noen minutter senere blir jeg ropt opp og får tilbake noen papirer og må gå til en luke i andre etasje for å registrere bilskatt, tror jeg. Han i den luka snakka så lavt og utydelig at jeg ikke skjønte hva han sa da han prøvde å gi meg et skjema, som jeg skjønner etterhvert at jeg skulle fylt ut selv. Han ber meg bare om å skrive navnet og telefonnummeret mitt. Så gjorde han resten!! Takknemlig. Så ble jeg sendt videre igjen til neste luke.. leverer fra meg skjemaene, men da ser de dumt på meg og sier jeg må ha med meg nummerskiltene. Fikk låne et skrujern og løper ut for å skru de av. Kommer tilbake med papirene og skiltene, men igjen ser det litt dumt på meg og peker på en maskin som jeg skal putte skiltene i for å makulere de. Jeg gjør det, får en kvittering og nå er de endelig fornøyde og tar i mot papirene mine. Får en ny lapp og beskjed om å gå til naboluka for å få de nye skiltene. Må betale et beløp og signere noe, så får jeg de nye skiltene. Hva nå? Skal jeg skru de på selv? Spør henne, men hun også snakker så lavt av jeg ikke får med meg hva hun sier. Får meg meg at hun sier ja at jeg må skru de på selv men, samtidig så peker hun ut og sier jeg skal kjøre bort dit og stoppe der. Jeg tolket det som at jeg skulle skru på skiltene der. Går ut, henter bilen og stopper på henvist sted, uten påskrudde skilt. Ut kommer det to menn og den ene roper “feil» på japansk. Jeg skulle ha skrudd på skiltene FØR jeg kjørte. Der skulle de bare sjekke at alt så fint ut og gi meg nytt vognkort. Jeg må flytte bilen og han som ikke var så sinna pekte hvor jeg kunne stoppe. Han kommer med skrujern og skrur på skiltene for meg, gir meg vognkortet og sier “owari» nå er du ferdig! Jippi! Jeg klarte det selv, uten at jeg måtte ha med meg noen for å hjelpe med språk. Litt misforståelser var det men, ved hjelp av smil, bukk, takk og unnskyldninger så kom jeg meg i mål.

20160105_143411Mine gamle Mie skilt! Fått seg en liten bulk…

Det er stor mestringsfølelse å klare å komme seg gjennom til tider litt tungt byråkrati med min halvgode japansk! Men har også fått erfare hvor avhengig jeg er at mennesker er velvillige og strekker seg litt lengre enn de hadde trengt for å hjelpe meg, mange ganger uten at jeg helt skjønner hva de faktisk gjør for meg. Kunne selvfølgelig spurt om noen av de andre misjonærene om å være med meg, men det er ved å gjøre det selv at jeg lærer og klarer å bli mer og mer selvstendig.

Det begynner å bli kaldere her i Japan, men gradestokken kryper sjelden under 0 her i Nagoya så det små utsikter for snø, men fra inngangspartiet til leiligheten min kan jeg se hvitkledde fjelltopper på klare dager. En av de høyeste, er vulkanen Ontake på rett over 3000 meter. Under ser dere bilde av vulkanen som hadde utbrudd september 2014. Fremdeles ryker det fra den. Syns egentlig det er ganske greit å se på snøen sånn på avstand. Slippe glatte veier, snøskuffing og alt som hører med, men skulle jeg savne snøen veldig så er det ikke en veldig lang biltur til vinterland..

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMt.Ontake

Gud velsigne dere!

Via:: Marianne i Japan